Fra en V8 Camaro til en Nissan LEAF

Glenn Groves fra regionale Victoria deler sin reise fra en V8 Chevrolet IROC-Z Camaro til en helelektrisk Nissan LEAF via en Toyota Prius hybrid. Han kontaktet meg gjennom Nissan LEAFs Facebook-side. Jeg har skrevet om folks kjærlighet til V8 Camaro tidligere. Glenn dekker det fra en tidligere eiers perspektiv, og nå en EV-eiers perspektiv. Resten av denne artikkelen er av Glenn Groves (med bare mindre endringer).

Av Glenn Groves

Hei, jeg så innlegget ditt på Nissan LEAF-siden. Jeg kjørte en IROC Chevy Camaro i 15 år; deretter en komfortabel, men tarmløs tidlig Prius-hybrid i omtrent et år; kjøpte deretter en EV, en Nissan LEAF, for ca 6 måneder siden. Jeg har gått rundt 17.000 km i LEAF siden den gang. Erfaringen fra V8 til hybrid til EV kan være ganske relevant.

Jeg så Camaro for første gang mens jeg kjørte til jobb. Bilen sto i en forgård, vendt bort fra veien – og jeg brukte de neste dagene på å beundre den da jeg kjørte forbi. Noen dager senere ble den parkert ut mot veien, og jeg ble veldig opprørt – ‘den vakre bilen har blitt skadet!’ Det viser seg at den forrige eieren hadde kjørt bilen inn i et tre, heldigvis i lav hastighet, og skadet fronten. Jeg kjøpte bilen skadet, og brukte to ganger kjøpesummen i løpet av de neste månedene på å reparere den.

Glenns V8 Camaro. Foto med tillatelse av Glenn Groves.

Da den var ferdig reparert, hentet jeg et familiemedlem og gikk en tur. Etter omtrent en time var det klart at jeg måtte reise hjem og gå ut av bilen, siden bilen påførte meg fysisk smerte, og smertene ville ikke stoppe mens jeg ble værende i bilen. Ansiktet mitt gjorde vondt. Jeg klarte ikke å slutte å grine, og på samme måte som å gå på treningsstudio for første gang kan få underbrukte muskler til å klage, uansett hvilke muskler som brukes når man gliser som en gal i timevis, var ikke vant til den opplevelsen.

Jeg passet på å ikke overskride fartsgrensen, men Camaroen nådde fartsgrensen raskt. Den hadde også en vakker fasthet, glatthet og selvtillit. Et vakkert konstruert kunstverk som kunne kjøres.

Det ble kompromisser; drivstoffregningen var enorm; setene var så lave at jeg liksom falt inn i bilen og klatret ut av den; dørene var så lange og tykke at jeg måtte kanalisere min indre limbodanser for å komme inn og ut av bilen på en trang parkeringsplass; og motorstøyen gjorde meg bekymret for at jeg nesten kunne erklære støykrig mot naboene mine.

15 år senere bestemte noen seg for at det å spise burgeren deres var viktigere enn å kjøre trygt, og løp inn på baksiden av Camaroen. Reparatoren gjorde en forferdelig jobb, og etterlot ureparerte ulykkesskader, til og med ureparerte strukturelle skader; forsikringen gikk til slutt med på å avskrive den. Selv om ulykken ikke hadde inntruffet, var den på det stadiet høy kjørelengde og nær slutten av livet uansett, med mindre enorme mengder penger ble brukt på en større restaurering.

Bilen kostet meg rundt 15 000 dollar å kjøpe og reparere først. Jeg hadde den i omtrent 15 år, og fikk utbetalt rundt $15 000 på slutten. Reisen min med bilen startet på grunn av skader foran på bilen, og endte på grunn av skader bak på bilen. En slags symfoni av symmetri; et palindrom i bensin.

Toyota Prius

En EV var mitt førstevalg for å erstatte V8 Camaro; men jeg ville ikke bruke mye på den tiden. En plugin-hybrid var mitt andre valg, men igjen, jeg ønsket ikke å bruke beløpet som trengs. Jeg endte opp med å kjøpe en tidlig Toyota Prius, og var det nærmeste jeg kunne komme på det tidspunktet en elbil for pengene jeg var villig til å bruke. Jeg likte den når den bare kjørte på elektrisk; men det var ikke mye av tiden og ikke lenge. Og det var, utrolig nok, fryktelig tarmløst. Etter mine beregninger gjorde det 0 til 60 på til slutt sekunder.

Toyota Prius. Foto med tillatelse av Glenn Groves.

Nissan LEAF

Jeg bestemte meg for å bruke de ekstra pengene og erstatte hybriden med en full elbil. Jeg har reist jevnlig, men ikke lange turer — ikke mer enn halvannen time hver vei — og valgte etter flere måneder en brukt japansk import 2018 Nissan LEAF med «høy kjørelengde»; det var bokstavelig talt omtrent halvparten av prisen på de fleste andre elbiler, og hadde fortsatt rekkevidden jeg var ute etter … for alle vanlige turer, uansett.

Endelig Nissan LEAF. Foto med tillatelse av Glenn Groves.

LEAF hadde rundt 170 000 km på den da jeg kjøpte den – og i løpet av de neste åtte månedene la jeg til nesten 20 000 km, fortsatt på det originale batteriet. LEAF er kjent som en av de verste bilene for batterinedbrytning – min har fortsatt 83,6 % batterihelse, så den har fortsatt omtrent 83,6 % av rekkevidden den hadde da den var ny. Hvis denne hastigheten fortsetter, vil LEAF fortsatt være brukbar ved 500 000 km for korte reiser. Og bortsett fra hullskader (oops), er den fortsatt i nydelig stand.

Elbiler liker også palindromer – LEAF treffer 188 881 km. Tilsynelatende bruker jeg mer tid på å kjøre enn å rengjøre LEAF.

LEAF elsker palindromer. Foto med tillatelse av Glenn Groves.

LEAF har umiddelbar oppreisning – ytelsen, i det minste ved lavere hastigheter, ligner på Camaro; men for å være rettferdig presset jeg aldri noen av bilene virkelig, virkelig hardt. Camaroen hadde brede hjul og dekk, LEAF har for tiden tynne hjul og dekk, så LEAF spinner hjulene lett hvis jeg presser den hardt. LEAFs svar er øyeblikkelig. Og jeg fører ikke en utilsiktet støykrig mot naboene mine.

Det er mange forskjeller mellom V8 Camaro og LEAF; Jeg følte meg alltid utslitt på slutten av en reise i Camaro. Glad, men utslitt. Den konstante drøningen av V8-eren kostet ikke bare naboene mine, det kostet meg. Jeg føler meg mye mer energisk på slutten av en reise i LEAF. LEAF føles mer som om jeg glir over veien enn å kjøre på den, den er vakkert jevn og stillegående; litt som mitt daglige øyeblikk av Zen. Jeg budsjetterte rundt $50 i uken for drivstoff til Camaro; Jeg lader LEAF hjemme, og det har økt strømregningene mine med rundt $60 i måneden, så “drivstoffet” til LEAF koster omtrent 25 % av drivstoffet til Camaro. Camaroen var overraskende rimelig å vedlikeholde, men LEAF trenger i hovedsak ingen service annet enn utilsiktet skade (for helvete, jettegryter, for helvete.)

Det er noen kompromisser; LEAF har omtrent halvparten av rekkevidden til de fleste elbiler. Det var også omtrent halvparten av prisen på de fleste elbiler. Jeg bor regionalt, og ladenettverket er ennå ikke tilstrekkelig for en elbil med kortere rekkevidde for noen reiser. Det er i bedring, og med den nåværende hastigheten på laderinstallasjoner, bør det innen kanskje ett år være nok ladere i det regionale Victoria for noen lengre turer jeg ønsker å gjøre av og til. Å lade bort hjemmefra er for øyeblikket noen ganger praktisk og noen ganger upraktisk. Den har en enorm gevinst – hvert øyeblikk av kjøring er vakkert, stille og jevnt, og jeg kommer til slutten av en reise og føler meg glad OG fortsatt med energi, i motsetning til Camaro.

Hvis jeg fikk et valg igjen mellom V8 Camaro og LEAF, ville jeg valgt LEAF hver gang. Selv om en Camaro konvertert til elektrisk kan vippe vekten tilbake igjen. Jeg forventer at prisen på å konvertere en ICEV til en EV vil fortsette å synke, så en dag er jeg kanskje tilbake i en Camaro, bare elektrifisert. En dag….